Vil kunstig intelligens erstatte designere?
Nei, svarte industridesigner Einar Hareide, født og oppvokst på øya Hareid utenfor Ålesund, men bosatt i Moss hvor han også har drevet egen virksomhet. Han er en av få norske industridesignere som har fått et navn i norsk offentlighet og som har bred internasjonal erfaring som bildesigner, blant annet som sjefdesigner hos Saab. I dag er han seniorrådgiver i SINTEF og professor II ved NTNU.
Denne mandagen besøkte han Moss Rotaryklubb for å snakke om design, bærekraft og AI, og han var ikke alene i møtelokalet på Hotel Riviera. Sjelden eller aldri har oppmøtet vært større på et ordinært klubbmøte. Det var også mange gjester, og forhåpentlig noen reflektanter. Spørsmålet i overskriften, som Hareide besvarte med et kontant nei, var også den opprinnelige tittelen på foredraget, men designeren ønsket også å koble det hele opp mot bærekraft – heldigvis, for han tok oss med på en særdeles interessant og tankevekkende reise gjennom en spennende del av industrihistorien og ga oss den ene aha-opplevelsen etter den andre. At kunstig intelligens blir et stadig viktigere verktøy også for industridesignere, la han imidlertid ikke skjul på.
Vi fikk se en rekke eksempler på hva kunstig intelligens kan brukes til, og hvilke muligheter som åpner seg i en ny teknologisk verden, ikke minst når det gjelder samhandling over landegrenser. Hareide understreket at AI er en fantastisk assistent å ha med seg på jobb, men at verktøyet må «holdes i ørene». Kildekritikk er helt nødvendig, sa han.
Allikevel var det ikke AI, men det økende hensynet til bærekraft som ga i alle fall denne referenten den største aha-opplevelsen. Han viste oss et par kunngjøringer i lokalavisen på Hareid da han vokste opp. Der kunne vi for eksempel lese at «det er strengt forbode å leggja frå seg eller spilla rusk og avfall på boskaia på Vikeneset. Alt skal kastas på sjøen! Brot vert påtala og straffa.» De som skulle kvitte seg med bilvrak, fikk beskjed om at vraket skulle transporteres ut på Hornidalsvatnet i vinterhalvåret og dumpes gjennom isen. Sånn var verden den gang, og sånn var det for så vidt også for industridesignere, fortalte han. Poenget var å skape «kule ting» med kort levetid som kunne kastes og erstattes med nye «kule ting.» I dag er verden helt annerledes. Det er viktig, og faktisk helt nødvendig, at om det vi produserer ikke har et evig liv, så skal det i alle fall kunne demonteres og resirkuleres, sa Einar Hareide. Han brukte Lego som eksempel på geniale konstruksjoner som kan plukkes fra hverandre og brukes på nytt, men at det geniale med ideen forsvant da superlimet ble oppfunnet. Han nevnte blant annet smarttelefoner som et av mange produkter som er limt sammen og derfor ikke kan demonteres og brukes på nytt. De må simpelthen bare kastes når de ikke lenger funksjonerer etter hensikten.
Hareide snakket varmt om verdien av nettopp å beholde gamle kvalitetsprodukter, som for eksempel en gammel krukke som er sprukket og limt sammen på nytt. Vi skal tillate oss å vise frem gjenstander som har vært med oss lenge i livet. Det meste skal kunne repareres og kanskje bli enda finere etterpå, sa han blant annet i et særdeles interessant foredrag.
JT